Jeg kjenner at det provoserer meg veldig. – Jeg blir litt forbanna, sier Kristian Akervold. Gir det folk mening å sitte å skrive dette her, spør han overfor «God kveld Norge».
«Idol»-Vivian fikk stygge trusler på mobilen.
“Så får folk bare kalle meg for en surpomp og en dårlig taper,” legger Marcel Leliënho til.
Etter å ha blitt offer for grov hets, stengte i går Maren Haugli gjesteboken på sin egen hjemmeside.
I det siste har det vært flere artikler om netthets og på en måte er det fint. Fordi de viser – hinsides enhver tvil – hva som er mobbing, at det de holder på med er mobbing og hets i sin aller reneste form. Løgner, rykter, ønske om å ødelegge for et annet menneske. Det er kanskje ikke mobbing, vil noen si, men det er noe med at når flere “går sammen” og lager en mur, isolerer og preiker dritt om et annet menneske så er det jo langt fra hyggelig ihvertfall. 
Om man er flere, en gjeng så føler man ikke ansvaret selv. Det er godt kjent fra sosialpsykologien at en person føler mindre ansvar og har mindre skyldfølelse hvis det er flere som deltar i en negativ aktivitet som for eksempel mobbing. Dermed kan vanligvis hyggelige, men kanskje lettpåvirkelige mennesker iblant være med på mobbingen uten større betenkeligheter. Etter å ha slått opp på nettmobbing fant jeg flere artikler om folk som føler seg mobbet og uthengt på nettet. Og det er voksne mennesker.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=563310
Snart vil du få hjelp til å slette uønskede opplysninger om deg på internett.
http://www.ringblad.no/teknofil/article4366349.ece
Når det skjer alvorlige ting som blir skrevet om i media, er det alltid noen som blogger og ellers uttaler seg om saken på f.eks. forum/kommentarfelter i avisene.
Det rare er at folk som ikke kjenner dem det gjelder kan fastslå ting. Hva er det som skjer? Hvordan kan man mene at folk man ikke kjenner fortjener å få “bank” på bakgrunn av ting man tror man vet, men som man faktisk ikke vet noenting om?
Her er et eksempel (i siste bolk): http://www.dagbladet.no/2009/05/26/nyheter/utenriks/kongo/drap/fengsel/6410864/
- Dette kan ramme oss alle, enten det skyldes et øyeblikks ubetenksomhet når du selv sitter foran skjermen, eller andres misbruk av Internett. Uansett må vi kunne hjelpe folk med å få krenkende personopplysninger slettet, sier fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys.
http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/pressesenter/pressemeldinger/2009/hjelp-til-a-slette-krenkende-opplysninge.html?id=561445
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=543180
http://www.uib.no/rg/bbrg/nyheter/2009/02/new-paper-from-the-group
Jeg håper at de som leser her ser forskjellen på å kritisere personen og det å kritisere meningene til personen.
Det går an å være fundamentalt uengi med noen. Og hensikten er ikke å kritisere vedkommende som person, men man kan våge å utfordre meningene til vedkommende.
Når noen mobber andre, sier de ofte at vedkommende er ikke noe bedre selv. De har rett til “å ta igjen” De gjør nå det samme som vedkommende har gjort tidligere. Bortsett fra at de kanskje har misforstått og at vedkommende aldri gikk på person, men sak. Det å skjelle ut andre er ikke en beskyttelsverdig ting. Folk advares mot å tro at de kan publisere sjikanerende og grove påstander om folk på Facebook og andre nettsteder, og samtidig være helt anomym:
- Jeg tror en del lever i troen på at de ikke kan bli sporet. Vi ser jo at enhver elektronisk dings som kommuniserer har en logg, og det tror jeg en del ikke vet om. Loggen ligger forøvrig også i den andre enden av kommunikasjonen. Du legger igjen spor over alt, sier Helmers.
Hvordan skal Norge stoppe mobbingen på nettet?
Fast internett-ID?
Hun tror ikke at problemet med nettsjikanering løses best ved å innføre en fast IP-adresse for hver innbygger, selv om dette diskuteres som et alternativ. Helmers gjør det klart at politiet klarer å finne deg, selv når du tror du er helt anonym.
- Det er svært mulig å finne folk som tråkker over grensene. Politiet finner frem til deg, om de har behov for det. Hvis man derimot har en fast IP-adresse, vil hvem som helst ha mulighet til å spore deg, og det vil ha et større overvåkningspotensiale enn nytteverdi, avslutter Helmers.
Jeg skulle ønske jeg kunne gi noe godt svar på hva som fungerer, dette er en debatt jeg veldig gjerne har lyst til å få igang her.
Det er godt mulig at det å totalt ignorere mobbere, enten de gjør det på den ene eller den andre måten, de facto virker.
Men så har vi denne faktoren som har med tid å gjøre, og det er store muligheter for at et vanlig menneske, som har normale følelser, vil komme til å bukke under for mobbing som i mange tilfeller har pågått daglig over mange år. Jeg er tilbøyelig til å mene at ALT som skjer daglig over mange år, vil komme til å påvirke et menneske både på godt og på vondt.
Det krever i aller høyeste grad STYRKE å bli mobbet! Det å stå i en sånn situasjon uten utsikter for at det noensinne tar slutt, er psykologisk tortur på sitt aller verste. Mennesker er så forskjellige. Reaksjonene like forskjellige. Vi hanskes med vanskelige situasjoner på så mange forskjellige vis. Om man til slutt sprekker totalt og bukker under for presset, vil en mobber selvfølgelig stå på avstand og tenke at: “Ikke rart denne personen blir mobbet. H*n ber jo om det selv med en sånn oppførsel.
Dette er ting jeg har sett – og sikkert alle andre også – helt fra barnehagen og frem til nå. Flokkmentaliteten. Tryggheten man finner i et fellesskap der det man deler, er å pine og plage andre mennesker, selv om fellesskapet i de fleste tilfeller handler om lite annet.
Et særlig sårt minne jeg har fra jeg gikk i småskolen, var en jente på 8 år som lå på bakken mens det sto en flokk rundt henne og skrek: “Mere blod, Mere blod”, og hun ble slått og sparket i skolegården. Det endte med at jenta tisset på seg.
Hvilket selvfølgelig resulterte i at hun ble ytterligere mobbet, fordi alle så at hun var helt våt. Enden på visa, ble at hun måtte skifte skole og få veldig lang reisevei hver dag.
For noen år siden, hadde vi et klassetreff og “Irene” var også der. Hun var et utrolig fint menneske. Et hverdagsmenneske, men med en imponerende kunnskap og forståelse for andre rundt seg. Hun hadde fått to barn, og så ut til å ha det veldig bra i tilværelsen. Det aller mest oppsiktsvekkende med den “nye Irene”, var at hun har blitt til et menneske man kan sette seg ned å ha veldig dype samtaler med, og hun viste en emosjonell og sjelelig forståelse som var helt fantastisk.
Siden hen, har hun blitt en person som man kan snakke med om alt, og forvente forståelse og klokskap fra. Dette til tross for at det godt kunne være hennes tidligere mobbere hun “plukket opp fra gjørma” og fikk tilbake på sporet igjen. Et hverdagsmenneske, som kun i kraft av seg selv og sine tidlige, vonde og såre opplevelser, hadde enorme gaver å gi til andre.
Hun er en veldig smart kvinne – eller skal jeg heller si “vis”? Mobbingen av Irene tok aldri slutt før hun måtte bytte skole. Heldigvis at det ble gjort noen grep før hun totalt knakk sammen og mistet troen på livet og menneskene.
Tvert imot, har hun utviklet seg til å bli det aller mest empatiske mennesket jeg har møtt.
Jeg kan si lite om hva det er som kjennetegner en mobber fra en som ikke mobber. Jeg kan bare dele av mine egne erfaringer og observasjoner. En av mine observasjoner, er at noen få av de som har opplevd ekstrem mobbing fra tidlig alder faktisk kan utvikle seg til å gå fra å være den stygge andungen til å bli til en svane som det Irene ble.
Dessverre, har jeg også sett det motsatte. At andre som har blitt mobbet, har utviklet en egen og enestående evne og vilje til å “ta igjen”. Erfaringene de har med seg, er at de må aller først plukke seg ut en spesiell person og så få med seg “de andre” for å føle seg trygg. Usikkerheten har nærmest blitt et liv / død spørsmål, og mobbingen tar helt nye og langt mer utspekulerte veier når de emosjonelle sårene ikke har grodd. Da hjelper det lite eller ingenting hvor mange bøker man leser, eller hvor mye man lærer seg og da er det ikke lenger snakk om sår som kan gro. Det er de emosjonelle temaene som må gripes fatt i, som om de får anledning til å videreutvikle seg opp igjennom hele voksenlivet, har blitt til emosjonelle mønstre som man absolutt NEKTER å gripe fatt i, da dette er den eneste måten de kan skaffe seg trygghet på.
Profesjonell hjelp kan hjelpe, men det hjelper også lite, om man fortsatt innerst inne – til og med ubevisst – går rundt i verden og bærer på en emosjonell forestilling om at man skal hevne gammel urett.
Noen sår, får derfor aldri grodd.
Der Irene ble til en svane – ser jeg også veldig mange som blir til kråker og skjærer.
Nå – som de fleste har anledning til å bruke både SMS, mail og også fora til å spre gørra si, så har det hele tatt helt av. Tenker på hvordan Irene fra barneskolen hadde hatt det idag, om hun ikke engang kunne fått fred i sitt eget hjem.
Forskning som er gjort på temaet, kan fortelle om at de som mobber nekter å innse at det er det de gjør, og at undersøkelsen ble vanskeliggjort på grunn av denne evinnelige fornektelsen.
Det er farlig både for en selv og andre å ikke kjenne seg selv. Fornektelse er nå en ting. Men når mobberne blir de samme som søker anerkjennelse hos andre ved å presentere seg som svært empatiske individer, da har de emosjonelle mønstrene blitt så innarbeidet over så lang tid, at det skal nybrottsarbeid til for å endre på dem.
Sinnet har mange måter å rasjonalisere vekk sannheten på. Særlig de sannhetene som ikke er tiltalende. Jo mer man mobber, jo mer jobb må man legge ned i å rasjonalisere og bortforklare, legge skylda på den som blir mobbet, og presentere seg selv i rent solskinn. Mange ganger, ser man disse som personer som påberoper seg å være mer empatiske enn noen andre. I disse tilfellene – sjekk både 10, 50 og 100 ganger før du går på den!
I mange tilfeller, kommer slike påstander som et resultat av at man må kompensere for manglende empati. En høyt utviklet (empatimessig) person, ville aldri greid å trekke andre mennesker gjennom søla uansett hvor god / dårlig grunn det måtte være, da empatien ville kommet i veien for slik oppførsel, og en svært empatisk person, ville til og med hatt svære problemer med å svare med samme mynt – uansett hvor betimelig det måtte være.
De senere årene, ettersom elektronikken er tilgjengelig for alle, vil dette problemet bare eksplodere, og det MÅ gjøres noen grep. Man får ikke fred noe sted. Ikke hjemme. Ikke borte, og ihvertfall ikke på skole eller jobb. Jeg regner med at det må gå med liv her i Norge også, som det har gjort andre steder, før problemet engang kommer opp på dagsordnen, dessverre. Jo lenger dette får gå upåaktet hen, jo større vil virkningene bli for den går utover, og jo mer ytringsfrihet blir misbrukt til å ødelegge andre mennesker, jo større grep må tas.
Rett og slett for å redde liv. Historien jeg fortalte om Irene, blir som rene feriehjemmet å regne satt opp imot det mange opplever idag.
Tilbake til det å ignorere: Det kan nok virke i enkelte tilfeller. Men i andre tilfeller, vil det ikke hjelpe, men heller gjøre det hele verre. Og det har overhodet ingen hensikt å gå inn i noen form for dialog all den tid det ikke finnes spor av gjensidig respekt. Det vil i de aller fleste tilfellene resultere i shit-slinging, munnhuggeri og evinnelig krangel.
Jeg har også opplevd at innlegg jeg har skrevet har blitt gjengitt i andre fora. Det til tross for at det finnes en Lov om Opphavsrettigheter. Dette til tross: Innlegg jeg har skrevet blir fremdeles postet andre steder av folk som overhodet ikke kjenner meg.
Jeg har ikke til hensikt å gå dit og skrive for å forsvare meg. Hva har jeg å forsvare i første omgang? Løgner som andre lager om meg? Aldri i livet om jeg gidder bry meg!
Det sagt: Når det blir snakk om mobbing og hets, og det samtidig skrikes opp om “ytringsfrihet”, må man spørre seg om hva ordet “ytringsfrihet” betyr i enkeltes vokabular, og om de forstår hva “ytringsfrihet” er. Vi har faktisk ikke full ytringsfrihet i Norge. I den loven vi har, legges det føringer for hva man både kan si og skrive om andre. Ytringsfriheten blir som du nevner her brukt som en beskyttelse for de som mobber og hetser og dessuten misbrukt som argument for at andre skal kunne uttale seg skriftlig og muntlig om andre mennesker uten noen som helst hensyntagen til denne personens integritet. I lovene våre, har vi klare føringer som ligger på oss alle, og de er heller ikke vaknskelig å forholde seg til. Det er ikke noe i disse lovene som er uklart eller ullent, men det stopper ikke hetsere fra å skrike opp om ytringsfrihet når de føler sin trang til å hetse andre truet. Ytringsfriheten er også nedfelt i Menneskerettighetene, men intensjonen var aldri å tillate hets og mobbing. Noen burde faktisk ikke engang kunne ta et så stort og verdifullt ord som “ytringsfrihet” i sin munn, vel vitende om at det faktisk finnes mange rundt omkring på denne planeten som blir både forfulgt og drept for å kunne ytre seg fritt.
Anonymiteten bak en skjerm bidrar til økt netthets, samt at man ikke har mulighet til å finne ut av hvem det er som hetser en, da man ikke umiddelbart kan få opplyst hvem det er som sitter bak en bestemt IP-adresse og skjuler seg og utfolder seg fritt. Og gjerne erstatter sine virkelige liv med et liv i den virtuelle verden. Noen ganger vet vi hvem som sitter bak et nick og hetser.
Jeg tror ikke man hadde turt å gjøre det samme I DEN VIRKELIGE VERDEN, men på nettet har man skaffet seg et alter-ego som gjør at man kan spy ut eksakt hva man vil – kun med den hensikt å ødelegge andres selvbilde, liv generelt, profesjonelle liv og ellers andre menneskers hverdag, mens man selv sitter trygt bak en skjerm og ser på mens andres liv ødelegges og fryder seg over resultatene. Dette er ikke en naturlig splittelse. Det er en splittelse som kun kan bli mulig der lovene ikke blir håndhevet. Vi lever i en ny virkelighet der slikt er mulig Nye problemer, krever nye løsninger.
